19 år gamle Murat Kurnaz, tyrkisk statsborger, men født og oppvokst i Bremen i Tyskland, skulle bare tur til Pakistan. Ifølge ham sjøl av religiøse grunner. Oppholdet varte i fem år, mesteparten av tida i Guantánamo på Cuba, dette umenneskelige, amerikanske fengslet som i dag blir brukt til det amerikanske myndigheter mener er terrorister.

Disse fem årene er det Kurnaz skriver om i boka si. Det er sterk lesning som nesten all litteratur som handler om meningsløs tortur er. Hvis bare en brøkdel av hva Kurnaz skriver at han opplevde er sant, så gir det et svært lite flatterende lys av de amerikanske fangevokterne. Ja, dette er fangevoktere – ikke fengselsbetjenter! Det er helt utrolig hva sønner og døtre fra landet som smykker seg med tittelen ”verdens frieste” kan finne på av grusomheter.

Skjønt, det fins unntak – om enn svært få. Ett av dem, en eldre vokter som alltid holdt seg i bakgrunnen og ikke deltar i torturen, skildrer Kurnaz sånn: ”– Hvorfor var du ikke med på det der i stad? – Jeg er et menneske, akkurat som dere. Det som skjer her, er umenneskelig, sa han. Det gjorde inntrykk på meg. Vokteren fortalte at han hadde en venn som hadde vært i Vietnam og sittet i fangeskap der. Etter at han hadde sluppet fri, hadde han fortalt om fangeskapet og torturen. – Jeg vet hva vennen min har vært gjennom. Det må ikke få skje igjen. At regjeringen vår gjør det samme med dere som vietnameserne gjorde mot de amerikanske fangene, er rett og slett ikke til å fatte. Det er forferdelig.”

Til slutt slipper Kurnaz ut fra Guantánamo. I fire år har tyske myndigheter visst at han var uskyldig, men de ønsket ham ikke tilbake til landet (han var ikke tysk statsborger).

Boka handler om fengsling uten lov og dom, den handler om politisk fengsling. Men er ikke mindre relevant for folk som jobber i den norske kriminalomsorgen av den grunn.