Det er ikke skrevet altfor mange bøker fra fengslene med krav på en viss troverdighet. Og skulle boka være skrevet av en fange, deler leserne seg ofte i to diamentralt motsatt gruper. De som mener innsatte er notoriske løgnere og de som mener at det er bare de innsatte som veit hvor skoen trykker. Fordi det er de innsatte som har skoa på. Antagelig er den beste tilnærmingsmåten til såkalt fengselslitteratur skrevet av en innsatt et sted midt imellom disse to ytterpunktene.

I fjor kom det ut en interessant bok i Sverige med tittelen ”Dagbok från kvinnofängelset”. Forfatter er Lillemor Östlin som har om lag 25 års erfaring bak murene. Hun er ei moden dame som i inneværende år fyller 70 år. Hun har skrevet fra fengslet tidligere, nemlig boka ”Hinsehäxan” som ble en stor suksess i nabolandet.

I alle år har Östlin brukt – mange vil nok si misbrukt – amfetamin. I 2007 ble hun arrestert og dømt til 18 måneders fengsel i den åpne antalten Ljustadalen fengsel. På et åpent fengsel klarte hun ikke være så lenge, så dermed bar det rett til Hinseberg, Sveriges største lukkede kvinnefengsel hvor det soner knapt 100 jenter.

Boka er som tittelen sier skrevet som ei dagbok, med dens sjangermessige ufordringer. Det kan fort bli litt kjedelig og monotont. Nå er jo livet for en innsatt ganske monotont, så sånt sett er formen passende.

Östlin har en kritisk, men saklig og til tider humoristisk tone som det er vel verdt å lytte til. De fleste fengselsansatte både i Sverige og her til lands vil kjenne igjen mye av dette, og kanskje karakteriseres noe av det som tradisjonelt gnål. Men når Östlin skriver om vanskelighetene hun har med å få malerpensler inn i antalten, når hun skriver om sin døende søster og om unge Kenneth som tar livet sitt – da er dette alvor. Da er hun verdt å lytte til. For ikke å snakke om torturhistorien til Mona-Lisa, en skamplett for svensk kriminalomsorg.

Lillemor Östlin får gjennom denne boka fortalt mye om hvordan livet og hverdagen på et svensk kvinnefengsel arter seg. Den bør ha mye å fortelle norsk kriminalomsorg også – og den bør ha mye å formidle til fengselsansatte.

Når kommer det en bok fra en ansatt i fengslene, for eksempel en fengselsbetjent?