Åna fengsel er 50 år i år. I 1970 ble Opstad tvangsarbeidshus, et hus utenom det vanlige som ble etablert i 1915, gjort om til fengsel. Først Åna kretsfengsel, fra 2001 Åna fengsel. Grunnen til at tvangsarbeidshuset ble etablert skyldes løsgjengerloven som trådte i kraft i 1907.

Ståle Olsen, historiker og en mann med lang fartstid både på Åna fengsel og i kriminalomsorgens region sørvest, har nylig kommet ut med en interessant og velskrevet bok om Opstad tvangsarbeidshus. Boka bør være en opplagt salgssukses blant dagens ansatte ved Åna fengsel. For her får vi nemlig historien bak både husene og ideologien. Begreper som renovasjon, behandling, kontaktbetjent, kontraktsoning, programvirksomhet, aktivitetsplikt med mer kom nemlig ikke rekende på fjøl. Det meste har sin forhistorie.

Et annet interessant historisk perspektiv denne boka trekker opp er opprinnelsen til de forhatte 4-mannsrommene, som en gang faktisk var 8-mannsrom. I dag er som kjent disse rommene på Åna fengsel avviklet.

Olsen fører boka helt fram til våre dager, men hovedvekten er likevel lagt på de tidligste årene. Olsen har evnen og kompetansen til å reflektere godt rundt fenomenet tvangsarbeid og har et sympatisk syn på den gruppen mennesker som kom tl Opstad. Mange av dem var akkurat som dagens fanger på Åna fengsel blant samfunnets tapere. Glad i alkohol og andre rusmidler, men sjelden uten grunn. Det var meningen at tvangsarbeidet på blant annet Opstad skulle fungere som en slags behandling for drukkenskap og tiggeri, men sånn var det nødvendigvis ikke. Olsen stiller mange gode spørsmål rundt hvorfor verden ikke er fullt så enkelt skrudd sammen.

Olsen skriver blant annet: ”I alt ble det tatt i mot over 14000 fanger og tvangsarbeidere på Opstad mellom 1915 og 1970. En betydelig del av disse var rett nok gjengangere, men vi står altså overfor et stort antall menneskeskjebner som over nesten hele det forrige århundret ble offer for denne reaksjonsformen. Det var ikke ment som straff. De fleste av de berørte opplevde det som det.”

Forfatteren av ”Til Jæderen for å trille tåke” har også noen berettigede refleksjoner rundt dagens praktisering av aktivitetsplikten og arbeidsdriften. Han skriver blant annet: ”Førti år etter tvangsarbeidet ble opphevet, lever altså synet på arbeid som en integrert del av kriminalomsorgens virksomhet videre. Men det har tatt nye former. Former som har tatt opp i seg at arbeid som tvang ikke fungerer rehabiliterende.”

Jeg anbefaler Ståle Olsens bok til alle kriminalomsorgsarbeidere i landet.