Romanen “Gullrush” er Toril Brekkes andre roman i trilogien om de norske utvandrerne til USA. Første bind het “Drømmen om Amerika”.

Brekke griper takk i historien der første bind sluttet. Brenda, Håvard og Elises datter, er blitt eldre og hennes liv i USA er ikke lett. Blant annet er hun et evig offer for menns blikk – og det som er langt verre enn bare blikk. Noen av overgrepsscenene er vonde å lese. Den eneste hun har støtte fra er stebroren Hølje. Han er imidlertid mer enn en støtte, han er forelsket i Brenda. Men hun har stort sett nok med å holde hodet over vannet.

Så oppdages gullet i de californiske elver, og det blir snakk om det som romantittelen beskriver så greit i ett ord. Men veien fra vestsiden av Lake Michigan, “norske” midtvesten, til California, nesten tvers over USA, er lang og tornefull.

Da de endelig kommer fram, er de ikke alene som gullvaskere. Ikke alle finner gull, og de som finner det, kunne av og til trengt både livvakt og verge. Vi er fortsatt på et stadium i Nord-Amerikansk historie hvor lovløsheten har nokså fritt spillerom. Indianerne er fortsatt i live, og noen cowboys rir rundt på hestene sine og tar seg til rette. Det er ikke lett å være kvinne i et sånt samfunn.

Romanen beveger seg også et stykke inn i den nord-amerikanske borgerkrigen og får glimtvis vist fram hvilken arv borgerrettighetsforkjempere som for eksempel Martin Luther King langt seinere fikk satt på dagsorden.

Brekke er klar over hvilken tradisjon hun skriver i. Og som i den første boka i trilogien blander hun fiksjon og fakta. De sentrale figurene er fortsatt diktet opp, de historiske fungerer mer som autentisitetsvitner.

Språket i andre bok fortsetter der det slapp i den første. Det er enkelt, liketil – ikke briljerende, men avstemt etter form og innhold. Igjen følger fortellingen klokka. Tidssprang av betydning forekommer ikke. Det gjør romanen lett å lese, men sjølsagt også lett å angripe for å være lite nyskapende.

Nyskapning har vel heller ikke vært forfatterens mål med denne boka. Snarere er den mer en norsk variant av Vilhelm Mobergs fortelling om de svenske utvandrerne. Jeg er fortsatt av den mening at Toril Brekke har klart den oppgaven bra.