Debattene starter med at det skapes et inntrykk av at sykefraværet nærmest eksploderer. Deretter følges det opp med utallige diskusjoner om unnasluntring og sviktende arbeidsmoral.

For den som vil prøve å skjønne noe av sykefraværet, er debattene oftest mer forvirrende enn oppklarende. Det er som om alt som ble sagt i forrige runde må gjentas, og i tilnærmet samme rekkefølge.

Også denne gangen ser det ut til å slutte av med en større grad av nøkternhet og nærmere opp til realitetene.

Nå heter det endelig at sykefraværet dreier seg om langtidsfravær. Unnasluntring, der det måtte forekomme, betyr svært lite i det store fraværsbildet.

De fleste norske arbeidstakere er friske, nå som før. Jevnt over er det 18-19 % av oss som i løpet av ett år er sykmeldte ut over arbeidsgiverperioden, og denne andelen er stabil.

Selv om økningen i fravær er størst i yngre aldersgrupper, er det fortsatt slik at det er de eldste som har høyest sykefravær.

Langvarige forløp
De fleste sykmeldte er ikke sykemeldt lenge. Men noen har gjentakende lengre fraværsperioder over flere, kanskje mange år.

På ett tidspunkt kommer det en lengre sykemeldingsperiode som et siste trinn før det konstateres mer varig arbeidsuførhet.

Denne siste perioden varer som oftest ett år, og deretter snakker vi om en annen ordning som dekkes over folketrygden, f.eks. rehabilitering, men resultatet blir i svært mange tilfeller uføretrygding.

Tallene for sykefravær og uføretrygding henger derfor tett sammen, og for mange enkeltpersoner dreier dette seg om ett langvarig forløp – som noen har kalt en gradvis avviklings- eller utstøtingsprosess.

En svært stor andel av sykefraværet kan tilbakeføres til slike prosesser.

I et forenklet bilde dreier det seg om personer som gradvis får svekket helsa, enten nedslitt i en tøff jobb eller syke av andre årsaker.

Deres sykefravær forsvinner ikke med standardiserte sykmeldingsperioder eller moralske pekefingre. Men sykdommen kan i en viss utstrekning forebygges, og fraværet kan til en viss grad reduseres gjennom tilpasning til enkeltes kapasitet.

Sykdom - en del av livet
Samtidig som forebygging og inkludering må være hovedlinjene, kan vi heller ikke overse det selvsagte, men ubehagelige faktum, at sykdom er en del av livet.

Syke mennesker må vernes og har rett til sykefravær.

Vi kommer ikke bort i fra at norsk arbeidsliv er ”disponert” for et høyere sykefravær enn mange andre land, med en høy grad av sysselsetting og mange seniorer i arbeidslivet. Slik sett er vårt arbeidsliv allerede i stor grad et inkluderende arbeidsliv.

Slagside
IA-arbeidet har fått en slagside. IA-avtalen snakker om utvikling av inkluderende virksomheter, forebyggende HMS-arbeid og oppfølging av enkeltpersoner.

Så langt – gjennom snart ett ti-år, har det meste av oppmerksomheten vært rettet mot det siste. Nå må det en dreining til.

Det må legges ned et troverdig arbeid som bidrar til utvikling av ”mer inkluderende virksomheter” og bedre forebyggende HMS-arbeid.

Inkluderende virksomheter har som begrepet forteller, plass til alle. Romsligheten må utvikles, og også denne bedriftsutviklingen som må starte på toppen.

Ledelsen (og her må det skytes inn at mange ledere allerede gjør dette) må se på sine avgjørelser og ledelsesformer og spørre:

Hvilke konsekvenser har vår måte å drive på for arbeidsmiljø og sykefravær, og hvilke verdier og hvilken praksis vil vi legge til grunn framover?

De vil finne svar, og ett av dem vil være at det er nødvendig med en økende oppmerksomhet omkring forebyggende innsats.

I noen sammenhenger rettet mot fysisk tungt og nedslitende arbeid, i andre tilfeller må det igangsettes utviklingsarbeid for å bedre kommunikasjon, skape tydelighet om arbeidsoppgaver og ansvar, skape variasjon og økt ansvar osv.

Alt sammen tiltak som bidrar til å redusere stress og press som norske arbeidstakere svært ofte forteller om. Dette vil redusere fraværet.

Om det på permanent basis vil reduseres med 20% som de tidligere IA-avtalene la opp til, skal jeg ikke spå om. Men det vil helt sikkert virke positivt inn på det IA-målet som ble innfridd i perioden vi akkurat la bak oss, målet om å øke avgangsalderen. Et mål som ble satt både av hensyn til seniorene og for å sikre nødvendig tilgang på arbeidskraft i årene som kommer.

Dette er så viktig at det alene fortjener en betydelig innsats fra virksomheter, organisasjoner og myndigheter.