Middagen spises ofte med spisepinner på gulvet.

Kan du ikke spise med pinner, bør du bringe eget bestikk. I dette landet spises nemlig både frokost, lunsj og middag med pinner. Det er mye risretter og grønnsaksretter her og selvsagt rå fisk. På frokosten serveres både misosuppe, rå egg og nudler også.

Skal du ut på middag, finner du sushibarer overalt, men det også tradisjonelle restauranter med små baser der gjestene sitter på gulvet eller rundt et bord med hull i.

Du må være forberedt på å ta av deg skoene og legge dem pent i et skap ved inngangen.

Så langt så godt. Det er fortsatt vanskelig å forklare hva man skal ha når menyen står på japansk. Her gjelder det å finne bildene og peke.

Etter to dager i Japan går kommunikasjonen mye bedre. Men det er kroppspråk som gjelder. Og engelsk er stort sett bortkastet. Her kan man like godt snakke trøndersk når man skal bestille.

Etter hver gang servitøren har tatt bestillingen, eller serverer, lukker hun døra til båsen.

Alle middagsselskap får være i ro og fred bak et lukket rom. Men det er lytt så man kan både høre og se føttene til de på nabobordet.

Ved nabobordet sitter høylydte japanske menn som drikker sake. Sake er japansk risbrennevin som kan minne om smaken fra festlige lag i ungdomstiden i Trøndelag.

Saken skal helst serveres varm, men det er også mulig å få en karafell kald sake. Det får vi servert senere når det er mottakelse på et av byens største hotell for de 2000 tillitsvalgte.

På programmet står det taler, musikk, dragedans og ikke minst underholdning av fire bleke stivpyntede geishaer.

Har man sett filmen ”Geisha”, får man jo litt sympati for disse stillfarne kvinnene som vandrer elegant rundt på eksklusive steder i Japan.

Ifølge sagnet er en geisha en profesjonell vertinne som underholder gjester med forskjellige performance-arts i tradisjonelle tehus, kalt O-chaya.

Fra de er unge blir de plukket ut til å bli Geisha. Så blir det lært opp i en rekke forskjellige tradisjonelle ferdigheter som dans, sang, instrumenter, blomsteranretninger, teseremonier, konversasjon og mye mer.

Jeg får aldri mulighet til å konversere med disse geishaene. De snakker vel ikke engelsk, men de danser flott og stivt.

Rundt bordene står det mennesker fra flere hundre land. Det går på engelsk, norsk, portugisisk, spansk, finsk, russisk og mange andre språk.

Det enkleste er å snakke om fotball. Men det blir liksom litt stilbrudd.

Det er uansett en merkelig følelse å drikke sake og spise buffet med pinner mens de staselige, stivpynta geishaene danser på scenen. Men her gjelder det å følge med og få en smakebit av Japan. Både i magen og i hjertet.

Uni har nok tatt på seg spanderbuksene i kveld. Å leie en geisha som underholdning er nemlig en meget dyr affære.

Jeg tviler vel på om geishaene er fagorganisert i dette landet. Jeg får aldri tid til å spørre. For straks etter at geishaene har danset Tachikata og fremført Jikata, sklir de ut av lokalene like stille som de kom inn.

Midt i desserten kommer dragedanserne, som også er en tradisjonell kunstart som japanerne liker å vise fram.

Selv om saken smaker litt trøndersk, er det lite annet her som minner om den ville ungdomstiden.