Verden har mistet en av sine fremste miljøforkjempere. Aldri har jeg møtt en mer ærlig, oppriktig og sterkere kvinne enn henne.

Wangari var professor i biologi, men forlot en lovende akademisk karriere for å stimulere fattige til å tenke på miljøet for å bedre sin livssituasjon, blant annet ved å plante trær for å motvirke erosjon.

På slutten av 1980-tallet markerte hun seg som en av de fremste kritikerne av en planlagt skyskraper i Uhuru park, den største parken i Kenyas hovedstad Nairobi.

Hun hadde en drøm om å gjenreise Nairobi som ”den grønne byen i solen” og fikk stoppet planene om skyskraperen.

Fortsatt er det store grønne frodige parkområdene i Nairobi.

Kvinne med elefanthud

Men da jeg flyttet inn i nabolaget og ble kjent med Wangari Maathai, forsto jeg raskt at dette var et menneske som ville noe langt mer enn å plante trær.

«En kvinnelig politiker må ha elefanthud», fortalte Wangari Maathai meg med et glimt i øyet, da jeg dekket det første flerpartivalget i Kenya 1992.

Denne kvaliteten hadde i alle fall Wangari selv.

Aktivisten, politikeren og alenemoren hadde et turbulent liv og det har ikke vært lett å kjempe for et reelt demokrati i dette øst-afrikanske landet. Men hun ga aldri opp.

Greenbelt Movement ble en organisasjon som også kjempet for menneskerettigheter og demokrati for Kenyas fattige.

Jeg har aldri møtt en kvinne som har imponert meg mer.

Som journalist i den kenyanske avisa Daily Nation, skrev jeg så mange artikler om henne, at mine kolleger å begynne og kalle meg Wangari.

Det ble mitt kenyanske kallenavn.

Wangari hadde et ekte engasjement for miljø og ikke minst likestilling. Og var et praktisk handlende menneske som selv plantet mange tusen trær både i Kenya og andre steder i verden.

Dessuten var hun en internasjonalist.

Kontrasten mellom livet i Kenya og hennes rolle på den internasjonale politiske arenaen var stor.

Hun hadde venner som Mikhail Gorbatsjov og Bill Clinton. Men også mange venner i Norge.

Hun var en god nettverksbygger og inspirerte flere kvinner til å ta verv og posisjoner. Uansett hvor hun var i verden.

Greenbelt var mer enn treplanting

Ikke minst engasjerte hun selv mange tøffe jenter i Greenbelt movement, som hun grunnla allerede i 1977 i Kenya og som senere ble etablert i flere afrikanske land.

Jeg deltok på den første østafrikanske samlingen av Greenbelt og møtte da mange sterke kvinner som hadde Wangari som sin inspirator. Den kenyanske 3-barnsmoren var nemlig en rollemodell og helt for mange.

Hennes mobiliseringskampanje har gjennom mange år ført til at fattige kvinner plantet 30 millioner trær.

Folk som hadde fulgt kenyansk politikk på nært hold, ble ikke overrasket da hun i 2004 skulle bli den første afrikanske kvinne som fikk Nobels fredspris. En pris som hun fortjente bedre enn mange prisvinnere før og etter henne.

Hennes kamp for rettferdighet, har vist at det nytter å engasjere seg, selv om hun og familien mange ganger har måtte betale en tøff pris.

Wangari har selv, gjennom selvbiografien «Unbowed», gitt et ærlig bilde av sitt liv.

Her har hun klart kunsten å skrive vakkert og samtidig svært direkte og ærlig om afrikansk politikk og samfunnsliv.

Hun skriver om de sterke hendelsene som har preget henne både som alenemor til tre barn og som en offentlig aktivist.

Hun er befriende ærlig og har aldri vært redd for å kritisere myndighetene.

Dette er også grunnen til at hun selv har blitt arrestert og kastet på glattcelle flere ganger.

I desember 2002 ble Maathai innvalgt i det kenyanske parlamentet.

Fra januar 2003 til november 2005 var hun landets visemiljøvernminister.

I mange nekrologer verden over vil nok hennes iherdige kamp for å gjøre verden bedre bli hyllet.

Hun etterlater seg tre barn Waweru, Wanjira og Muta, og hadde også fått et barnebarn som heter Ruth Wangari.