Det er på mange måter underlig at han gjør dette. Hver gang han har prøvd har det endt i katastrofe. Sist fikk han offentlig pryl av Gerd Liv Valla. Denne gangen falt Arbeiderpartiet 5 % på meningsmålingene umiddelbart. Men han gir seg ikke.

Det skal han ha, statsministeren. Det kan umulig være taktisk tenkning som får ham til å insistere å at sjukefraværet skal ned og kostnadene kuttes. I dette tilfellet tror han virkelig på det han gjør, og det er kanskje det aller mest skremmende. For når lederen for Det Norske Arbeiderparti gjentar gang på gang at vi er for sjuke og ikke har råd til å betale for det lenger, sprer det seg. Om han ikke får gjennomslag for politikken sin verken på første, andre, tredje, eller fjerde forsøk, så kan det gå på femte, rett og slett fordi han gjennom å gjenta og gjenta mantraet sitt til slutt får oss til å tro at det er sant. At vi er en nasjon av skulkere, og at noe må gjøres.

Disse premissene er grunnleggende falske. Sjukefraværet er ikke voksende i Norge. Det varierer litt med konjunkturene, men har vært overraskende stabilt siden syttitallet. Skulkefraværet, kortidsfravær og tredagerne utgjør en forsvinnende liten del av det samla sjukefraværet, og det vokser ikke. Og til slutt, Norge er et land med svært høy deltagelse i arbeidslivet, og med et uttalt mål om å øke denne deltagelsen enda mer, bla gjennom å få folk til å stå i arbeid lenger. Dette er uforenelig med redusert sjukefravær. Om målsettingene som blei satt fram i forbindelse med pensjonsreformen skal bli en realitet, vil sjukefraværet bli høyere.

Hva er det da Stoltenberg driver med? Hvorfor er det så uhyggelig viktig for ledelsen i partiet som oppfatter seg sjøl som ikke bare arkitekter, men også entrepenørene, snekkerne og bygningsarbeiderne til velferdsstaten å hamre løs på sjukelønna på denne måten? Sjøl sier de at det er fordi kostnadene har vokst så mye, men kostnadsveksten henger sammen med en generell lønns og levestandardheving i samfunnet. Er tanken at de som blir sjuke ikke skal ta del i denne veksten, og dermed bli fattige? Det vil være en konsekvens av Stoltenbergs politikk, men jeg tror ikke det er slik han ser på det sjøl. Og det gjør det nesten enda verre. Jeg er redd Stoltenberg tror at vi skulker jobben og sjukemelder oss for lett i Norge. Jeg tror han har en murrende følelse av at vi utnytter systemet. Det vil si, det er ikke vi, men de som gjør det. For som legen Jørgen Skavland og hans kjendisdatter, er det ikke seg sjøl Stoltenberg snakker om når han snakker om at ”vi” er for sjuke. De sier ”vi”, men de mener alltid ”de”, de andre, og ikke de andre legene og ministrene med adresser på Berg og Ullevaal Hageby i Oslo. De som blir for lett sjuke, som utnytter systemet og tvinger fram endring er de andre, de som bor i Groruddalen og på Vinstra. Det er vanlige arbeidsfolk som ødelegger i Stoltenbergs regnestykke, det er det sjukefraværet han skal ha ned, ikke sitt eget.

Stoltenberg bekymrer seg for arbeidsmoralen til det norske folk på samme måte som fruene på Frogner bekymra seg for tjenestefolket sitt på 1800 tallet. Hans liv er like annerledes fra vanlige folk i Norges som herskapets var fra tjenerens den gang. Arbeidslivet slik de fleste av oss kjenner det er ukjent, ikke bare for Stoltenberg, men for de aller fleste som uttaler seg negativt om pensjons eller sjukelønnsordningene i Norge. Dermed blir de som overklasser flest, grunnleggende mistenksomme til underklassens vandel.

Sjukelønna, folketrygda og arbeidsmiljøloven er krona på det verket som kalles den norske velferdsstaten. Til sammen utgjør de et rammeverk rundt norske arbeidsfolks liv som gjør hverdagen i Norge trygg. Trygg ikke bare for de som av arv og miljø er født til trygghet og rikdom, men til alle de som er født til helt vanlige liv. Å kutte i disse ordningene, eller som det tegner seg nå, å kutte i alle samtidig, betyr at livet til ungene våre blir mindre trygt enn vårt eget. Det skapes ikke en himmelsk rettferdighet av at folk som er sjuke får mindre penger, det skapes økte klasseskiller. Men det kan få dagens tjenestefolk til å jobbe litt hardere, og bli litt sjukere. Og det har aldri plaga herskapet.