Lars Ove Seljestads tredje roman etter debuten “Blind” (2005) og “Frægd” (2009) har han kalt “Fjorden” og er ei ny vestlandsskildring i ånden etter Jon Fosse. Særlig Seljestads insisterende og repeterende, til tider lyriske språk, fører tanken mot Fosse. Dessuten finner vi som hos Fosse en sterk dragning mot naturen. I denne romanen står altså fjorden sentralt.

Roman er delt i tre deler der jeg-fortelleren fra sitt nåtidsstandpunkt reflekterer over samværet med sin far. Faren er nettopp gått bort, sønnen er om lag 40 år, og det er tid for en slags oppsummering.

I første del møter vi en far som vil så mye, men får det ikke helt til. Nærhet og følelser er ikke hans store styrke. Likevel er det et varmt bilde sønnen gir av ham.

I del 2, den mest dramatiske delen av romanen, møter vi far og sønn aleine i en båt som faren endelig har fått råd til å kjøpe. Nå gjenstår det bare å føre båten hjem. Det blåser opp til uvær, og vi får fortellingen om hvordan far og sønn sammen må løse strabasiøse oppgaver mens skumsprøyten står.

Del tre er en slags konklusjon. Fortelleren summerer opp hvorfor alt har blitt som det har. Han er ikke lenger åtte år, som da han var på fjorden i en båt med en 4 hestekrefters påhengsmotor fra Tsjekkoslovakia sammen med faren. Nei, nå er han blitt voksen, har fått egne barn og har flyttet fra hjembygda. Han har gjort sin klassereise, men er han blitt lykkeligere av den grunn?

Vi skjønner hvor forfatteren vil. Men spørsmålet er om han får det til? “Fjorden” er en slags eksistensiell roman, en tekst om det vanskelige livet, om hvor vanskelig det er å vokse opp og bli noe mer enn seg sjøl. Her fins ingen store ord, bare storslagen natur og bakenforliggende krefter som setter seg fast i sinnet og blir til noe utydelig, noe vi ikke helt veit hva er.

“Fjorden” er en god leseropplevelse. Mest takket være sitt bølgende språk, sin insistering på at livet skal tas på alvor både på toppene og i bølgedalene. Og at det er de sistnevnte det er flest av.