Å jobbe er bra, såvel i et økonomisk, som i et helseperspektiv. Både på individ og samfunnsmessig plan. Sykefraværet må ned. Med noen unntak, for eksempel tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla og arbeidsmedisiner Ebba Wergeland, ser dette ut til å være gjennomgangsmelodien i den slageren som veldig mange går og nynner på for tida.

Koster.

Når et tema blir populært nok, og forsidestoff i VG og Dagbladet, er det lurt å samles til en dialog. Den andre tirsdagen i januar inviterte Arbeidsdepartementet til sykefraværsseminar i Oslo.

Nærmere 200, inkludert pressen, deltok blant en forsker- og legedominert forsamling. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm var sjøl til stede og åpnet seminaret før hun hastet videre for blant annet å jobbe for å få ned sykefraværet.

Sjefen hennes, statsminister Jens Stoltenberg, mener det samme som veldig mange andre også mener: at sykefraværet i Norge er for høyt. Enda det ikke har økt dramatisk. Det er kostnadene forbundet med det som har økt. Og verre kan det bli, frykter regjeringen.

Stabilt fravær.

Sykefraværet – hvorfor det oppstår og hvordan regjeringen og partene i arbeidslivet skal få det ned, er dypest sett både et faglig og et politisk problem og spørsmål.

Utfordringen er stor, årsakene komplekse og sammensatte. Derfor er det fornuftig at politikeren Bjurstrøm inviterer forskningen inn på feltet.

Hun er – i likhet med statsministeren – til og med så ærlig at hun innrømmer at det er mye vi ikke veit. Derfor må vi lytte og lære.

Bjurstrøm sier at sykelønnsordningen ikke skal endres, men at mange virkemidler må anvendes. Og forteller at hun trenger forskere som kan komme med svar og nye spørsmål.

Og det haster. For snart skal en ny IA-avtale reforhandles.

Bjurstrøms forståelse er at det er i bedriftene og virksomhetene løsninger må utvikles. Dette er et åpent og godt utgangspunkt.

Kanskje skal hun også ta med seg i forhandlingene Steinar Westin, lederen av sykefraværsforsknings-programmets ord om at det er eventyrlig at den norske sykelønnsordningen har levd i beste velgående i 30 år. Og at dette eventyret bør få fortsette.

For som Westin også påpeker: Det norske sykefraværet preges først og fremst av stabilitet over tid.

Variasjoner.

I løpet av ett år mottar arbeidsgivere over hele landet 1,4 millioner legemeldte sykemeldinger. I det samme året er 800 000 personer sykmeldt.

Den hyppigst meldte sykdomskategorien eller diagnosen er «depressiv tilstand», mens skuldersykdom er nummer to.

Sintef-forsker Solveig Ose forteller at hver femte sykefraværsdag skyldes psykiske lidelser, og at det er 5 millioner sykefraværsdagsverk som gikk tapt på grunn av denne diagnosen i 2008.

Men ifølge Stein Langeland i Arbeids- og velferdsdirektoratet og mange flere, har vi hatt høyere sykefravær tidligere. Og det er store forskjeller mellom næringer, bransjer og yrker.

Akkurat som Magnus Marsdal i Manifest Analyse påpeker, så er fraværet høyest innenfor omsorg- og helsesektoren, altså der flertallet er lavtlønnede kvinner. Tilfeldig? Neppe.

Ole Brumm.

Og langt bak i skogene synger forskerne, særlig økonomene – og politikerne stemmer i – at når arbeidsledigheten går ned, øker sykefraværet – og omvendt.

Også statsministeren, som både er økonom og politiker, har merket seg dette. Og sier han heller vil ha lav arbeidsledighet og høyt sykefravær enn omvendt.

Skjønt, han er skrudd sammen som de fleste av oss, inkludert Ole Brumm:

Han vil helst ha begge deler – altså både lav arbeidsledighet og lavt sykefravær. Da får vi lavere offentlige kostnader til sykelønn under sykefravær – eller lønnskompensasjon for arbeidsfravær, som noen ønsker å kalle spaden.

Feilslutninger.

At sykefraværet er konjunkturbestemt, presenteres som en ufravikelig lov på linje med gravitasjonskraften. Og kan gi et glimrende utgangspunkt for å hevde at arbeidstakerne er så late, sjølgode og trygge når vi nærmer oss full sysselsetting at vi like gjerne kan sykemelde oss.

Dette er en fullstendig spekulativ hypotese. Og skulle den stemme for den ene vi kjenner – for eksempel naboen – så er det helt urimelig å generalisere og si at dette gjelder for alle.

Logiske slutninger fra individnivå til allment nivå har aldri holdt vann i vitenskapelig miljøer. Og bør ikke gjøre det på grasrota heller. Uansett hva Fremskrittpartiets «folkflestere» mener om saken.

Like fordømt er det denne tesen som også ligger bak når Roger Bjørnstad, forskningsleder i Statistisk sentralbyrå, påstår at sykefraværet vil gå ned 12 prosent i løpet av de neste to årene. På grunn av nedgangstider, mener han, og har for vitenskapelighetens skyld laget en modell for dette.

Til Bjørnstads forsvar skal det imidlertid legges til at han ikke virker å være ute etter å gjøre noe med sykelønnsordningen, snarere tvert imot. Dessuten kan han opplyse at det ikke er noen enighet blant forskerne hvorfor sykefraværet stiger i gode tider.

Så kanskje vi skal være litt mer forsiktige med å synse på dette feltet også?

HMS er viktig.

At profilerte LO-folk som Roar Flåthen, Trine-Lise Sundnes og Stein Regaard sier Norge ikke har noe å lære av svenskenes sykelønnsordning, er ingen overraskelse. Svensk LO og sosialdemokrati mener jo akkurat det samme.

Men at Svein Oppegaard, arbeidslivsdirektør i NHO, til tross for at han mener vi må kunne lære av svenskene, framhever god bedriftsledelse og systematisk HMS-arbeid som en viktig nøkkel for å redusere sykefraværet, er svært gledelig og viser at han forsvarer sitt etternavn, – ja at han rett og slett er oppegående.

Dette er noe helt annet enn å skylde på arbeidstakernes dårlige moral.

Det egenmeldte sykefraværet har bare økt med promiller til tross for at området nå er utvidet til å gjelde 24 dager i året. Tyder dette på dårlig arbeidsmoral? spør en retorisk Westin.

Hattemaker og Salomo.

Ett av stridsspørsmålene mellom LO og NHO på arbeidslivsfeltet de seineste årene har vært om arbeidslivet er brutalt eller ei.

Ifølge Arild Steen ved Arbeidsmiljøsenteret, er det ikke mulig å finne forskningsmessig støtte for at arbeidslivet er blitt brutalisert.

Riktig nok skal funnene vise at arbeidstakerne opplever arbeidslivet som mer krevende enn før, men samtidig at de mestrer det.

Om dette vitenskapelig funnet gjelder alle virksomheter og yrker, tillater jeg meg å tvile noe på.

At det fortsatt er forskjeller på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo når det gjelder følelsen av mestring av arbeidssituasjonen, trenger en vel neppe være arbeidslivsforsker for å kunne mer enn anta.

Om dette slår ut i høyere sykefravær blant hattemakerne, kan jeg ikke påstå. Men det ville ikke være helt utenkelig.

For det er jo sjølsagt ikke irrelevant for sykefraværet hvilken arbeidssituasjon du er i.

Forebygging.

Nå mener imidlertid arbeidsmedsineren Helge Kjuus i Statens arbeidsmiljøinstitutt at det ikke er noe som tyder på at arbeidsmiljøet er blitt dårligere, snarere tvert imot – og at vi ikke har objektive data som tilsier at økt sykefravær skyldes dårligere arbeidsmiljø.

Likevel finner Kjuus god dokumentasjon på at et godt psykososialt arbeidsmiljø er viktig og at høy kontroll over arbeidsoppgaver gir lavt sykefravær.

Hans medisin er å forebygge sykdom bedre og bli flinkere i den enkelte virksomhet til å balansere arbeidsevne og arbeidskrav.

Forebygging for risikogruppen, altså de som står i arbeid, men er i fare for å bli sykmeldte – på godt norsk å skape et godt arbeidsmiljø – er også å foretrekke.

Bedre arbeidsmiljøet.

Det fins sjølsagt ikke noe såkalt quick fix – en enkelt løsning – for å redusere sykefraværet. Det fins ingen universalmedisin.

Og kanskje bør vi kunne akseptere det sykefraværet vi har?

Den norske sykelønnsordningen er et enormt velferdsgode som kommer alle yrkesaktive til gode.

Noe vi kan gjøre – både vi som er arbeidstakere og arbeidsgivere – er å jobbe hardt for å bedre arbeidsmiljøet.

For Solveig Ose mener, som mange andre forskere, at dette vil ha betydning for sykefraværet.

På den resepten som Ose har skrevet ut, står det også at det kan være lurt å finne ut hvorfor arbeidstakere ikke trives. Og gjøre noe med dette. Finne lokale tiltak. For årsaken kan etter hennes mening ligge på den enkelte arbeidsplass.

Målet.

Og da er vi tilbake til arbeid som god medisin.

Det er ikke alle av oss som er like danseglade. Men også vi skjønner at en god målsetningen, antagelig mye bedre enn å tallfeste hva som er et akseptabelt sykefravær, kan være at det må bli like fint å jobbe som å danse.