– Man kan ikke redusere dette til spørsmål om religion og ideologi. Alle fra muslimske land, eller som ser ut som om de kan være muslimer, rammes. Enten de er troende eller ikke, sier Esbati.

Han trekker paralleller til antisemittismen i mellomkrigstiden

– Problemet i dag er at majoriteten mener de har rett til å peke ut andre grupper, og kollektivt sette andre mennesker i bås, mener Esbati.

Naive nordmenn

Stipendiat i religionssosiologi, Alexandra Irene Larsen, advarer på den annen side mot å tolke 22. juli i retning av at det finnes et skjult grunnfjell av usynlige rasister og «nesten-rasister» i det norske folkedypet.

– Nordmenn har tvert imot i stor grad vært et generelt åpent og imøtekommende folkeslag, nesten på grensen til det naive hva gjelder å tolerere og akseptere det fremmede, ifølge Larsen.

For passive

Kari Helene Partapuoli, leder for Antirasistisk Senter, mener 22. juli ikke viser at den norske befolkningen er på vei inn i høyreekstremisme. Men hun tror etniske nordmenn er for passive.

Partapuoli ber oss om å ha diskriminering, deltakelse og representasjon oppe i bevisstheten. Bli mer oppmerksomme på mulig rasisme, også når det ikke ligger helt opp i dagen.

– Hvis vi ikke treffer minoriteter, kan det også være tegn på rasisme, sier Partapuoli.

Hun mener vi bør stille oss spørsmål som:

«Er faktisk alle kollegene mine etnisk norske? Er det rimelig? Hvordan kan det ha seg?

– Halvparten av innvandrerne rapporterer at de har opplevd etnisk diskriminering. Det meste på arbeidsmarkedet, påpeker Partapuoli.

Hun medgir imidlertid at få etniske nordmenn roper rasistiske skjellsord etter folk med minoritetsbakgrunn på gatene.

– De er få, men de finnes. Etter bomben i regjeringskvartalet, før gjerningsmannens identitet ble kjent, så vi det tydeligere, sier hun.

Brakvalg for Høyre

Hva som blir arven etter 22. juli, om noen måneder og noen år, er ikke noe enkelt spørsmål.

Allerede kommunevalget viste at selv om sympatien strømmet mot de etterlatte og de overlevende, så satte det mindre spor etter seg i politikken. Ap gikk fram, men kanskje ikke så mye som ventet. Høyre gjorde et brakvalg.

Den politiske debatten om innvandring og integrering er generelt noe dempet etter 22. juli.

Mye tyder likevel på at det i bunn og grunn ikke har skjedd så mye med folks holdninger. Også blant «eksperter», de som ytrer seg profesjonelt, kjenner vi igjen argumentene fra før terrorhandlingen.

Mens noen vil hevde at rasismen er et stort samfunnsproblem, vil andre si at den er høyst overdrevet, nærmest et konstruert problem.

Hva er problemet?

Larsen synes for eksempel at det virker mot sin hensikt å framstille en grufull terrordåd og noen røster på nettet som et symptom på noen generell trend i det norske samfunnet.

– Jeg mener at det ikke har vært spesielt mye fremmedfiendtlighet i Norge, heller ikke blant politikere. Det er derfor så underlig at det blir fremmet som om det er et stort problem. De som sitter og sjikanerer og hetser på nettet er rett og slett en meget liten gruppe, og bør ikke forveksles med dem som diskuterer integreringsutfordringer, mener Larsen

Antirasistiske organisasjoner kan ifølge Larsen spille en rolle i å forsterke et lite problem, og i å gjøre debatten vanskeligere enn den burde være.

Partapuoli er ganske mild i retorikken, men er klar på at 22. juli representerer et tidsskille.

– Det er selvfølgelig forskjell på debatten i avisenes spalter og på nettet, men nettdebatten har etter hvert blitt en viktig arena hvor mange diskuterer og gir uttrykk for meninger, sier Partapuoli.

Da trollet sprakk

22. juli sprakk t rollet. Da fikk alle se hva som skjuler se utenfor den mer eller mindre pene og pyntelige debatten i mer etablerte debattfora.

– Før trodde mange at hvis vi snakket for mye om grumset på nettet, ville vi forsterke det.

Breiviks terrorhandling har vist oss at det ikke stemmer. Kommer det en påstand på nettet som er riv ruskende feil, sprer den seg som ild i gress, fra nettside til nettside. Til slutt blir den en vedtatt sannhet, sier Partapuoli

Hun forteller at Antirasistisk Senter vil prioritere rasisme på nettet mye høyere i tiden framover.

Det faller i god jord hos Esbati.

– Når man ser det en mener bli bekreftet på nettet, blir ens fordommer forsterket, og det kommer flere hatefulle nettinnlegg. Så leser politikere nettdebattene som en bekreftelse på at dette er representativt for folkemeningen, og bruker nettrasismen for å få større oppmerkoppmerksomhet i den andre, mer åpne offentligheten, poengterer Esbati, og peker på at nettet er internasjonalt.

Rasistiske blogger kan hisse opp potensielle meningsfeller hvor som helst på kloden.

– De som er aktive i slike nettfora hisser hverandre opp, og de bruker samme retorikk i Norge som i Spania og Italia, påpeker han.

Et hardere klima

Ifølge Partapuoli og Esbati har vi altså i flere år før 22. juli fått et hardere debattklima om minoriteter og innvandring i Norge.

Kjernen i deres argumentasjon er at hele debattklimaet har forandret seg sakte, men sikkert og over flere år. Folk reagerer ikke lenger på halvrasistiske utsagn.

Partapuoli og Esbati mener 22. juli bør i bli vekker for oss alle. Ikke fordi den er typisk for etniske nordmenns hat generelt, men fordi «vanlige » etniske nordmenn har vært altfor slepphendte med å godta debatter med rasistiske undertoner.

Partapuoli peker på debatten om snikislamisering.

Den tar som utgangspunkt at det er en bevisst politikk blant ekstreme islamister å sende millioner av muslimer til Europa for på sikt å «ta over» de vestlige landene. Dette opplever hun som en paranoid konspirasjonsteori som har fått trives i et debattklima hvor man har latt mye rart passere.

– Debatten om «Eurabia» vitner om en konspiratorisk tankegang hvor muslimer, alle muslimer, blir forvandlet til tyver som kommer om natten, sier Partapuoli.

Mer rasistiske?

Larsen er bekymret for at en forsiktig og høflig debatt i etablerte medier, og blant politikere, skal føre til mer frustrasjon hos etnisk norske, og dermed til mindre integrering av minoriteter.

Hun har sympati med etniske nordmenn som føler seg mistenkeliggjort på grunn av hatefulle ytringer fra et fåtall.

– Jeg tror ikke helt det er anerkjent hvor stor frustrasjon det kan skape hele tiden å bli klassifisert som noe man ikke er. Det skaper sinne og oppgitthet. Det kan føre til at flere kvier seg for å delta i debatten, fordi enhver kritikk som fremmes mot innvandrergrupper eller innvandreres religion lett stemples som «rasistisk» eller islamofobisk, mener Larsen.

Hun skiller klart mellom gammeldags biologisk rasisme og vår tids politiske uenighet om minoritetspolitikk.

Hun tror ikke de såkalte innvandrings- og minoritetsskeptiske er de tidligere rasistene, de som før i tiden trodde på rasebiologi.

– Jeg tror to helt ulike grupper blandes sammen, sier Larsen.

Hun tror høyreekstremister og muligens en liten gruppe rasister, blandes med dem som ønsker å ta opp reelle problemer ved innvandring og integrering.

– Det er veldig uheldig for debatten at mange umiddelbart putter sistnevnte i første gruppe, sier hun.

«Omvendt rasisme»

Larsen mener det finnes grupperinger i Norge som ikke ønsker å respektere norsk kultur og norske verdier.

– Det som er noe forunderlig, er at i Norge i dag er det helt legitimt å snakke om høyreekstremismen som et problem, selv om det gjelder en meget liten gruppe. Det har blitt anslått at det muligens kan gjelde 100 personer som kan være potensielt voldelige, sier Larsen.

Å snakke om islamismen som et problem, er derimot ikke like akseptabelt.

– Dette selv om radikale islamister i Norge etter hvert utgjør en vesentlig gruppe, og selv om det er en ideologi som i høy grad forherliger vold. Det betyr ikke at man tror at alle muslimer er islamister, presiserer hun.

Ikke uventet har Partapuoli omtrent motsatt syn.

Ifølge henne blåser den norske offentligheten opp den mulige trusselen fra de ekstreme islamistene, og legger for lite vekt på alt som går bra.

Kvinneundertrykkelse

Et av de temaene som ikke kan og bør skyves under teppet i norske debatter om minoriteter, heller ikke etter 22. juli, er ifølge Larsen kvinneundertrykkelse.

– Slike forbud kan på sikt være til innvandrernes eget beste. At små skolejenter kles i hijab er det naturlig at mange reagerer på. Slike debatter hvor innvandrere krever aksept for noe som vi i Vesten anser som kvinneundertrykkende, frihetsberøvende eller som går i mot menneskerettigheter, skaper en større skepsis mot innvandrere og minoriteter, mener Larsen.

Hun etterlyser flere personer i innvandrermiljøer som kritiserer «sine egne».

– Muslimer i Norge må bli mye bedre til å kritisere uønskede radikale tendenser innen egen gruppe, framhever hun.

Islamisme og islam

Verken Esbati, Partapuoli eller Larsen ønsker å skille ut muslimer generelt, som en spesielt problematisk gruppe å integrere i det norske samfunnet.

Men det er reell uenighet om betydningen av den politiske retningen av islam, hvor målet er å innføre sharia, det vil si islamsk rett.

Partapuoli mener det er en myte at islamismen er sterk nok blant norske muslimer til å spille noen framtidig politisk rolle.

– Islam i Europa og Islam i Saudi-Arabia eller Iran er forskjellige ting. Det er en myte at islam er en eneste uforanderlig blokk, hvor Koranen ikke kan tolkes og hvor praktisering av religionen ikke endres over tid. Nesten ingen vil ha sharia, mener Partapuoli.

Hun viser til en undersøkelse fra Liberalt Laboratorium fra 2007. Der kom det fram at 14 prosent av norske muslimer ønsket sharia i Norge.

Larsen mener derimot at forskning i andre europeiske land, kan gi en pekepinn om hva vi kan ha i vente.

– En undersøkelse fra 2006 viset at 40 prosent av muslimene i Storbritannia støttet innføring av sharia. Jeg tror vi kan anta at færre av muslimene som ønsker shariadomstoler her. Det er ikke et ønske om å innføre steining og primitiv avstraffelse, men å styre familierettslige saker, sier Larsen.