Barn er sårbare. Skjebnen deres ligger i de voksnes hender. De har liten mulighet til å påvirke hverdagen sin. Om ikke vi voksne skriker opp på barnas vegne, blir lite gjort.

Regjeringen er fullt klar over problematikken. Derfor oppnevnte den i september i fjor et utvalg som skulle utrede bedre samordninger av tjenester for utsatte barn og unge. Utvalget framla sin rapport i begynnelsen av desember, og den er meget nedslående.

Ifølge utvalgsleder, administrerende direktør Lars Erik Flatø ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, får i dag fire prosent av alle under 18 år hjelp fra barnevernet. Hele åtte prosent av barn og unge har behov for hjelp for psykiske vansker. Mer enn syv prosent av grunnskoleelevene har spesialundervisning etter enkeltvedtak. En tredel av elevene i videregående skole dropper ut.

Utvalget foreslår at barn og unge med langvarige og sammensatte behov for hjelp fra ulike offentlige instanser, skal ha rett til en personlig koordinator. I tillegg lanserer de 15 forslag til tiltak som kan gi et bedre koordinert tilbud fra det offentlige hjelpeapparatet.

Sviktende koordinering av tilbudene er en tilleggsbelastning for alle de barna, og deres foreldre som trenger hjelp.

Det er bra at Regjeringen har grepet fatt i problematikken, og satt søkelyset på et stort problem. Nå gjenstår det å få satt tiltak ut i livet. Men det haster! Barna har ikke tid til å vente.

Antall fattige barn i Norge vokser. Fra 2000 til 2006 økte barnefattigdommen fra 58 000 til 85 000, viser en Fafo-rapport som utkom i september. Forskerne har også tall fra 2007, men ikke full oversikt. Men tallene fra 2007 viser at det heller ikke her er nedgang. – Det er heller en liten økning, sa Fafo-forsker Tone Fløtten da hun framla rapporten.

FNs barnekonvensjon, som Norge har sluttet seg til, feiret 20 år i november. Den gir alle barn rett til gode levekår, rett til lek og fritid, og rett til å delta i kunst og kulturliv. Barn fra fattige familier får ofte ikke disse rettighetene innfridd, selv om konvensjonen gjelder som norsk lov.

For norske barn handler det først og fremst om manglende mulighet til å delta i fritidsaktiviteter, bursdagsselskaper og andre sosiale aktiviteter. Dette kan føre til eksklusjon, dårlig selvtillit og mistrivsel.

Regjeringen har gjort noe på området. Blant annet økt barnetillegget til barn av foreldre som lever av attføring og rehabiliteringspenger. Flere barnefamilier enn tidligere mottar bostøtte. 30 millioner er i år brukt på ferie- og fritidstiltak for barn og unge i storbykommuner, der fattigdommen er desidert størst.

Men dette er bare en dråpe i havet. Nå må det settes inn mye sterkere skyts. Politikere, både i kommuner og høyere opp i hierarkiet, må komme på banen. Vi voksne kan ikke lenger sitte og se på at barn lider.

Vi må opp og sloss mot fattigdommen, og den kampen kan vi vinne om vi vil.