Ikke fordi hun og andre kvinner med nyfødte barn ikke fortjener det. Men rett og slett fordi de blir glemt.

– Det synes jeg er urimelig. Vi som er hjemme med barn i noen måneder fortjener de samme tilleggene. Ikke minst er det viktig med tanke på likelønn. Der har arbeidsgiver mulighet til å styre lønnsutviklingen, sier Mellem.

Meld fra
Tobarnsmoren jobber som rådgiver ved Universitet i Oslo. Hun var flink og heldig, og sikret seg både stillings- og lønnsopprykk da hun var hjemme med sin førstefødte.

– Det hadde litt med at jeg mente jeg var plassert i feil stillingskode. Jeg søkte både om justering og ny stillingskode. Men jeg må innrømme at det ikke var bevisst at jeg gjorde det mens jeg var hjemme i permisjon. Denne gangen skal jeg være mer oppmerksom og gi lyd fra meg, sier Mellem.

Hun mener både arbeidsgiver, tillitsvalgte og den ansatte selv må dele på skylden for at kvinner i fødselspermisjon faller utenfor de lokale forhandlingene.

– Jeg tror litt skyldes at man ikke er bevisst på at man kan søke om tillegg. Mange tror nok at man må være tilbake for å ta del i de lokale forhandlingene. Så tror jeg de tillitsvalgte ikke tenker over at de som er borte skal være med. På store arbeidsplasser kan det nok være vanskelig å ha oversikt over hvem som er ute i permisjon, tror Mellem.

LO Stat har tatt grep
Under lønnsoppgjøret i 2008 ble det tatt grep for å gjøre noe med forskjellene som kommer når kvinner er i fødselspermisjon. Nå håper LO Stat at både arbeidsgiver og tillitsvalgt følger opp.

– Det er påfallende at kvinner plutselig skal få dårligere lønn enn menn når de runder 30 år, sier Odd Jørgen Sørengen, rådgiver i LO Stat.

I forkant av lønnsoppgjøret i 2008 ble det satt ned et utvalg som skulle se på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Utvalget oppdaget at det var lik lønn for ansatte ved samme alder fram til rundt 30 år.

I aldersgruppen mellom 30 og 40 år rykket mennene fra. Denne forskjellen ble ikke hentet inn igjen.

– Da vi så nærmere på personene det gjaldt fant vi ut at det var kvinner som var hjemme i fødselspermisjon som ble hengende etter. De ble nemlig ikke tatt med i de lokale forhandlingene, sier Sørengen.

Skylddeling
Han mener arbeidsgiver har et særlig ansvar for forskjellene som er skapt. Samtidig vil han ikke frikjenne fagbevegelsen og de tillitsvalgte.

– Her har alle partene forsyndet seg i altfor mange år. Ingen som er i permisjon skal behøve å søke om å bli tatt med i de lokale forhandlingene. Dette blir de tillitsvalgte lært opp i under kursene som vi og forbundene holder. Men det kan hende at vi på disse kursene har for stort fokus på de store linjene, sier Sørengen.

For å demme opp for disse skjevhetene er det i hovedtariffavtalen i Staten kommet inn tre presiseringer i forhold til likelønn.

I kapitlet om lokal lønnspolitikk står det:

«Den lokale lønnspolitikken utformes slik at likelønn, midlertidige ansatte og ansatte i permisjon ivaretas.»

I kapitlet om årlige forhandlinger blir det presisert:

«Arbeidstakere som har permisjon med lønn omfattes av forhandlingene, og skal vurderes lønnsmessig. Arbeidstakere som før virkningsdato har gjeninntrådt etter foreldrepermisjon uten lønn, jf. arbeidsmiljøloven § 12-5, eller omsorgspermisjon uten lønn, jf. Fellesbestemmelsene § 20 nr. 6, skal vurderes lønnsmessig.»

I kapitlet om særlige grunnlag slås det fast:

«Der dokumenterte lønnsforskjeller ikke kan forklares med annet enn kjønn, skal arbeidsgiver i samråd med de tillitsvalgte rette opp lønnsforskjellene i henhold til likestillingsloven § 5.»

Forbedring
Sørengen mener disse presiseringene vil gjøre en forskjell.

– Det er helt klart en forbedring. Men vi er nødt til å fortsatt passe på at regelverket blir fulgt. Kan hende må vi finne noen nye, mer effektive formuleringer som gjør regelverket helt vanntett. I tillegg til hovedtariffavtalen finnes det dessuten nok av lover som forbyr kjønnsdiskriminering, påpeker Sørengen.

Han understreker at det som står i hovedtariffavtalen bare gjelder fra 2008.

Feilene som allerede er gjort blir det i utgangspunktet ikke gjort noe med.

– De som tidligere har blitt glemt i de lokale forhandlingene gjenstår. Jeg tror at hvis man spør kvinner i 40-, 50-, og 60-årene om de fikk lokale tillegg da de var i fødselspermisjon, så vil de si nei. Der har vi en jobb å gjøre, sier Sørengen.