Uansett – 1. mai fortjener litt spalteplass. Den har gjennom alle år vært en demonstrasjons- og festdag. Og framfor alt – en internasjonal solidaritetsdag.

1. mai ble første gang feiret i Norge i 1890. Arbeidere i Kristiania og i Kristiansand gikk i demonstrasjonstog. En rekke andre steder ble dagen feiret med møter og sammenkomster.

Det var lang kamp for å få igjennom lover og avtaler som beskyttet arbeidstakere på arbeidsplassen. Åtte timers arbeidsdag var også blant kravene, noe Stortinget vedtok i 1919, sammen med en uke ferie.

Først i 1936 ble det vedtatt en arbeidervernlov som ligner dagens arbeidsmiljølov. Dette året ble det også innført ni dagers ferie med full lønn.

1. mai ble offentlig høytidsdag i Norge i 1948. Før den tid kunne det bli problemer på jobben dersom man deltok i 1. mai-togene.

Den internasjonale arbeiderkongressen i Paris i 1889 vedtok 1. mai som demonstrasjonsdag. De fagorganiserte i USA reiste forslaget. Fra Norge deltok Carl Jeppesen, tidligere formann i Arbeiderpartiet, som sørget for at denne dagen ble valgt også i Norge. Men det gikk altså nærmere 60 år før Stortinget vedtok dagen som høytidsdag.

For den norske arbeiderbevegelsen har feiringen av dagen vært viktig. Parolene og kravene har variert opp gjennom årene. Men én parole har stått der hele tiden: ”Arbeid til alle”. Ordlyden har variert, fra ”Hele folket i arbeid” til ”Kamp mot arbeidsledighet”. I år er hovedparolen ”Samarbeid for arbeid”. Budskapet har alltid vært det samme: Arbeid til alle er jobb nummer én.

Mange mener at 1. mai har utspilt sin rolle. Det er feil. Dagen er viktigere enn noen gang. Det er bare å se seg om i verden. Borgerkriger, folk på flukt i eget land, folk som nektes å være fagorganiserte og tillitsvalgte som blir drept.

I arbeiderbevegelsen, både den faglige og den politiske, har vi lang tradisjon for å vise solidaritet med våre brødre og søstre i andre deler av verden. Det er nok å minne om den lange kampen mot apartheid i Sør-Afrika.

Årets 1. mai har fokus på rettferdig fordeling av makt og ressurser for Ecuadors indianere, Kambodsjas fattige og for demokratibevegelsen i Sudan.

Her hjemme har vi også masse å gripe tak i. Det er nok å ta en titt på parolene til LO i Oslo. Blant mange krav er milliarder til klimavennlig energi, faste ansettelser og nei til sosial dumping, nei til velferdskutt, sats på det flerkulturelle Oslo, anerkjenn Palestina og boikott Israel.

Dessverre har man flere steder kuttet ut 1. mai-toget. Fordi det er blitt så få som stiller opp. Hvorfor, er uklart. Det er mange arbeidsfolk over alt. De burde stille opp og forsvare opparbeidete rettigheter. Det er ikke goder man har opparbeidet for evig. Det ser man jo bare på de stadige angrepene på sykelønnsordningen.