Lederen for regjeringens finanskriseutvalg, Jon Hippe, sa nylig i et intervju at finanskrisen genererer betydelige politiske utfordringer omkring velferdsstaten. Utvalget skal studere krisas årsaker og komme med anbefalinger til løsninger.

I den rike, industrialiserte verden er det blitt 15-20 millioner arbeidsledige de siste tre årene. Vi i Norge har merket lite til den økonomiske krisen, vi har både budsjettoverskudd og handelsoverskudd. Det har også Kina. I Østen vil de fortsette å bygge opp sin teknologiske kompetanse. Dermed vil både Norge og andre vestlige land få konkurranse på andre og nye områder enn tidligere.

Hippe tror at det blir stadig vanskeligere å gå mot reformer og endringer. I arbeidet med å få flere i arbeid er det tre poler som vil konkurrere; enten en revisjon av den nordiske modellen, eller en fleksibiliseringsmodell med amerikansk inspirert arbeidsmarkedspolitikk, eller en tredje som består av dem som vil bevare situasjonen slik den er i dag.

Jeg deler Hippes bekymring over presset mot velferdsstaten og den nordiske modellen. Vi vet at den nordiske modellen er stabiliserende for næringslivet, og bidrar til både fleksibilitet og lav arbeidsledighet. Det blir viktig at vi ikke aksepterer at finanskrisa blir brukt som brekkstang for økt markedstenking.

Mange europeiske land løser sine problemer blant annet ved sterk reduksjon i velferdstjenester eller reduksjon i offentlig forvaltning. I Sverige bruker regjeringen finanskrisa som unnskyldning for en enorm rasering av den svenske velferdsstaten.

Vi som jobber med internasjonal fagbevegelse ser at fagbevegelsen i Europa går sterkt tilbake. Det er stor arbeidsledighet og i offentlig sektor reduseres antall ansatte. Dette er realiteter vi som forbund må forholde oss til og som vi må ha som bakteppe, også når vi vurderer vårens ramme i lønnsoppgjøret.

Vi vet at det er sterke krefter i Norge som ønsker å svekke velferdsstaten. Vi vet også at vi ikke har garanti for at de politiske partiene som i all hovedsak er med oss vil sitte med makten i evig tid.

I den offentlige debatten kan vi lese at verken velferdsstaten eller fagbevegelsens makt og innflytelse bør vare. Dette på tross av at trepartssamarbeidet og ansvarlige fagforeninger har bidradd til at vi i Norge har verdens høyeste inntektsnivå og levestandard, den høyeste sysselsettingen og den laveste ledigheten i verden. Norge topper også de aller fleste helse- og levestandardundersøkelser.

Tidligere statsråd Victor Normann betror oss at han ikke liker den nordiske modellens viktigste særtrekk. Han sier ”organisasjonenes betydelige rolle harmoniserer ikke med demokratiets idealer der alle stemmer skal telle likt”. Kristin Clemet, har på sin side argumentert med at organisasjonene (les oss) og de sentrale forhandlingsmodellene står i veien for endring.

De som tror at våre seiere om en velferdsmodell er vunnet en gang for alle – de tar feil.